tirsdag 31. januar 2012

∞ Infinity love ∞

Fortiden:
Alle de gode minnene med deg. De skal bevares dypt inne i både hjernen og hjertet mitt. Aldri skal de glemmes, men godt gjemmes og minnes. Som for eksempel det første kysset vårt, da jeg spilte dum.
“Jeg tror du vet hva jeg vil” sa du og så på meg lekent. Jeg skjønte det fra den stunden du så meg dypt inn i øynene, men ville egentlig bare høre deg si det. Da du kysset meg på kragebeinet klarte jeg ikke vente lengre og det slo gnister i det leppene våre møttes. Eller, gjorde jo ikke det, men føltes sånn ut. Og den gangen vi hørte på naturens lyder mens vi tittet på himmelen og lette etter stjerneskudd. Og jeg lurte på om vi var sammen eller ikke, og du lo av meg fordi jeg var søt og måtte få inn alt med teskje. Bare å skrive det får meg til å trekke på smilebåndet, og hjerte varmer i brystkassen og kroppen blir øm.

(+)
Nåtiden:
For at noe skal minnes må noe skje. Jeg vil at alt skal oppleves med deg, hvis ikke forteller jeg deg alt jeg opplever mens du lever ditt eget liv. Meg og deg mot resten av verden, når vi kan. Jeg vil at du skal gjøre det du må, for jeg støtter deg. Jeg er her for deg når du trenger meg. Er du glad, usikker, trist, lykkelig, fornøyd, stolt, sint, misunnelig, sjalu, ja uansett hvordan du føler det vil jeg vite om det. Fordi jeg bryr meg om deg. Kanskje den største grunnen til at jeg ikke klarer å være sur på deg lenge når vi (jeg) kverulerer om små ubetydelige ting som egentlig skulle vært lagt i glemme boka. Men bare så du har det i bakhodet, uansett hvor mye jeg sier at jeg er sur og vil slå deg, så elsker jeg deg og vil aldri gjøre deg noe vondt. For det er deg jeg vil leve med. Alle gangene jeg skriver navnet ditt i doggen på speilet etter jeg har dusjet har plutselig blitt et ritual for at kjærligheten varer evig. Det er deg jeg vil sitte i en gyngestol med og mimre over alt vi har gjort og oppnådd. Meg og deg mot resten av verden, alltid!

Fremtiden:
Vi skal leve sammen i tykt og tynt. Når du forlater meg her jeg nå er, og jeg blir alene mot resten av verden mens du gjør det du må, så skal jeg elske deg. Om du må reise fra meg for å få den utdanningen du vil ha, for å oppleve det du vil, for å gjøre det du må, så ligger jeg i fosterstilling en eller annen plass og venter på deg. For snart kommer det som er “tykt”, du reiser og jeg blir igjen. Så reiser jeg også, og flere km eller mil kommer kanskje til å være mellom oss. Men jeg vil aldri gi slipp på deg. Jeg nekter, og jeg gjør det jeg må for å ha deg (Kidnapper deg om jeg må!). Og når vi endelig er ferdig med det vi nå enn har gjort, møtes vi igjen. Kanskje flytter vi sammen? Og skaffer oss den katten og kaninen som jeg har snakket om. Kanskje forlover vi oss? Eller får barn? Gud vet hva fremtiden bringer, men noe jeg vet og håper og ber om er at den er lys. At skjebnen er bestemt; Meg og deg. For det er sånn det føles akkurat nå, i forelskelsens rus.
Meg og deg, mot resten av verden, sammen i tykt og tynt, og lever lykkelig alle sine dager.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar