∞ Infinity love ∞

Fortiden:
Alle de gode minnene med deg. De skal bevares dypt inne i både hjernen og hjertet mitt. Aldri skal de glemmes, men godt gjemmes og minnes. Som for eksempel det første kysset vårt, da jeg spilte dum.
“Jeg tror du vet hva jeg vil” sa du og så på meg lekent. Jeg skjønte det fra den stunden du så meg dypt inn i øynene, men ville egentlig bare høre deg si det. Da du kysset meg på kragebeinet klarte jeg ikke vente lengre og det slo gnister i det leppene våre møttes. Eller, gjorde jo ikke det, men føltes sånn ut. Og den gangen vi hørte på naturens lyder mens vi tittet på himmelen og lette etter stjerneskudd. Og jeg lurte på om vi var sammen eller ikke, og du lo av meg fordi jeg var søt og måtte få inn alt med teskje. Bare å skrive det får meg til å trekke på smilebåndet, og hjerte varmer i brystkassen og kroppen blir øm.

(+)

Nåtiden:
For at noe skal minnes må noe skje. Jeg vil at alt skal oppleves med deg, hvis ikke forteller jeg deg alt jeg opplever mens du lever ditt eget liv. Meg og deg mot resten av verden, når vi kan. Jeg vil at du skal gjøre det du må, for jeg støtter deg. Jeg er her for deg når du trenger meg. Er du glad, usikker, trist, lykkelig, fornøyd, stolt, sint, misunnelig, sjalu, ja uansett hvordan du føler det vil jeg vite om det. Fordi jeg bryr meg om deg. Kanskje den største grunnen til at jeg ikke klarer å være sur på deg lenge når vi (jeg) kverulerer om små ubetydelige ting som egentlig skulle vært lagt i glemme boka. Men bare så du har det i bakhodet, uansett hvor mye jeg sier at jeg er sur og vil slå deg, så elsker jeg deg og vil aldri gjøre deg noe vondt. For det er deg jeg vil leve med. Alle gangene jeg skriver navnet ditt i doggen på speilet etter jeg har dusjet har plutselig blitt et ritual for at kjærligheten varer evig. Det er deg jeg vil sitte i en gyngestol med og mimre over alt vi har gjort og oppnådd. Meg og deg mot resten av verden, alltid!

(<)

Fremtiden:
Vi skal leve sammen i tykt og tynt. Når du forlater meg her jeg nå er, og jeg blir alene mot resten av verden mens du gjør det du må, så skal jeg elske deg. Om du må reise fra meg for å få den utdanningen du vil ha, for å oppleve det du vil, for å gjøre det du må, så ligger jeg i fosterstilling en eller annen plass og venter på deg. For snart kommer det som er “tykt”, du reiser og jeg blir igjen. Så reiser jeg også, og flere km eller mil kommer kanskje til å være mellom oss. Men jeg vil aldri gi slipp på deg. Jeg nekter, og jeg gjør det jeg må for å ha deg (Kidnapper deg om jeg må!). Og når vi endelig er ferdig med det vi nå enn har gjort, møtes vi igjen. Kanskje flytter vi sammen? Og skaffer oss den katten og kaninen som jeg har snakket om. Kanskje forlover vi oss? Eller får barn? Gud vet hva fremtiden bringer, men noe jeg vet og håper og ber om er at den er lys. At skjebnen er bestemt; Meg og deg. For det er sånn det føles akkurat nå, i forelskelsens rus.

(x)

Meg og deg, mot resten av verden, sammen i tykt og tynt, og lever lykkelig alle sine dager.

vi har aldri hatt en dritt til felles

Jeg har lyst til å skrive om folk som blir født til å sitte på en benk i en park, bare for å få meg selv til å føle meg bedre. For noen timer siden, ble det nemlig sagt på en film, at noen er født til å gjøre nettopp dette, sitte på en benk. Jeg tenkte at vi trenger slike folk, rolige fredfulle sjeler. Enda har jeg ikke funnet ut hvorfor vi trenger dem, kanskje det bare er mitt behov, slik at noe kan ta meg i mot dersom jeg ikke skulle klare noen ting som helst i framtiden min. 

 

Det er helt greit for meg at andre ikke gjør noe annet enn sitte på en benk i en park. Egentlig vil jeg nok bare at ingen andre skal klare å være meg, jeg vil være meg selv alene, men samtidig kunne bli noen andre. 

Alle mine tanker handler om meg, og om hvordan jeg vil bli undertrykt av noen andre enn meg selv. Jeg vil ha en fiende det faktisk er mulig å forsvare seg mot, en som ikke har universalnøkkel til alle hjemmesteder i mitt eget hode. Jeg går naturligvis gjennom alle murer og barrikaderte dører i meg selv. Kanskje er det derfor jeg alltid blir så hengiven forelska og villig til å legge livet mitt i hender som ikke tilhører noen jeg stoler på.

bilde

never learned how to spell "strenght", have to check every time (true story)

Er det å løpe fire runder rundt sjøen når hele kroppen skriker nei! ?  kanskje å sitte ute i tretti minusgrader til tårene fryser fast.

Går du baklengs, kan du se framover, 

det er lettest også.

 Om du snur på hodet, 

går det nemlig enda fortere feil retning. 

Er man sterk når man puster når alt ber deg om å slutte, eller når man svømmer så dypt at neste gang man drar inn pusten, fylles lungene med vann?

Det er like lang fra bunnen til toppen som fra toppen til bunnen. 

hopper du fra toppen, dør du.

 hopper du fra bunnen er det bare god spensttrening. 

Er det sterkt å la være å si noe til bestevennen din når dere ikke har pratet på dagevis, når hoder river opp alt du kunne tenke deg å si, men du er for stolt til å starte samtalen, fordi du er lei av å alltid gjøre det? er det virkelig noe bra i å bare sitte og vente, på gråten og ensom.

Verden er grusom. overalt finnes det ulykkelige slutter. 

naturkatastrofer, det er det vi mennesker er. 

Hvor sterk er du egentlig når du stenger alle ute, vrir deg unna alle hjelpende hender, vender på gode råd slik at de bare blir dårlige? Når du samler opp alt søplet som nekter å gå, og bærer det opp den tunge, lange trappen som bare du går (fordi alle andre tar heisen)? Hvor svak er du når du gråter en armkrok så søkkvåt og kald at vedkommende må skifte genser. Bare fordi du har innsett at du ikke klarer alt selv?

Tidsmaskin

" Don't cry over the past, it's gone. Don't stress about the future, it hassn't arrived. Live in the present and make it beautiful "

Jeg er jo igrunn enig i dette sitatet. Men når jeg først begynner å tenke gjennom det, sammenligner det med mitt eget liv går det opp for meg; Grunnen til at man gråter over fortiden er valgene man tok den gang i "nåtiden" som endret på framtiden. Alt fra små til store valg du tok i fortiden, påvirker deg i både nåtiden og fremtiden. Men ingen tenker over det, før man faktisk sitte der, å tenker over hvorfor man gjorde det man gjorde.

[this]

<- - ->

Jeg depper ikke om kvelden lenger. I LIKE.

Vennene mine: Glad i dere.
Finen: Glad i deg. (***rettelse; Elsker)
Familien: Glad i dere også, selv om dere er en skikkelig pain in the ass til tider.

Translation to the english readers that we don't have; I am hungry.

Aerosmith and Pearl Jam

Du tar ikke egne valg, alltid er det andre som bestemmer hva du skal føle og tenke. Hadde ikke andre oppført seg slik, kunne det, rett og slett, ikke falle deg inn å være mangelfull. Det har skjedd, slutt å late som alt betyr noe. Du lever her og nå, kan ikke forandre på noe du eller noen andre har gjort. Men du kan forhindre at lignende skjer i framtiden. Voks opp!

s a i l

Selv om det som skjedde en gang i tiden er vanskelig å glemme, er det uansett fortid. Det har allerede skjedd, og du kan ikke gjøre noe med det. Ordet "kjærlighet" slutter ikke med ordet "sorg" for en grunn. Selv om ordet "hjerte" rimer på "smerte", betyr det ikke at du skal gå å ha det vondt lenge. Jeg liker ikke å se at du har det vondt, for jeg ser det. Jeg forstår hva som skjer, selv om du ikke sier det direkte. Kan du ikke bare gi slipp, for din egen del, og min? Jeg er glad i deg.

Det verste som kan skje

Sitter og tenker på alt som kan gå galt, hvor dårlig jeg vil takle det, hvor sint jeg kommer til å bli. Det må gå! Jeg kan ikke stole på meg, det er så mye jeg kan, jeg klarer bare ikke se situasjonen. Ser ingen, kjører for fort, mister kontrollen. 

Venter på at du skal skrive på veggen min. Du kommer ikke til å gjøre det, det vet jeg. Kanskje jeg burde tenke på meg selv, isolere meg og være meg selv. 

bilde

Hvem skal overvinnes i duell

Hvor skal du gå, når alle veier fører til en vegg. 
Og i den veggen er et lite søkk, fra gamle møter med ditt hode.

Noen ganger krysser jeg fingrene for at sommerferien ikke kommer. Og om den kommer, at den aldri tar slutt.   v i l i k k e a t d u s k a l f o r l a t e m e g h e r, men vil jo at du skal gjøre det du vil og det du føler er rett. Jeg støtter deg uansett.

Og forresten, Emma, du er perfekt akkurat som du er. Og jeg liker deg akkurat som du er, og synes den søte utsiden din representerer den søte innsiden din. Jeg synes den pene utsiden din representerer den fine innsiden din. Jeg synes den unike utsiden din representerer den morsomme innsiden din. Jeg synes det røde håret ditt representerer den spesielle innsiden din. Jeg synes hele deg, representerer deg

kjære kropp, bare gi opp

Du liker ikke meg, og jeg liker ikke deg. Eller kanskje du liker meg, men jeg gjør i hvert fall alt for å støte deg fra meg. Hvorfor skjønner du ikke at jeg ikke vil at du skal fungere normalt. Jeg at du skal lide, heller du enn meg.  Jeg vil ha brekte bein, blindtarmbetennelse, hjernerystelse, lungebetennelse, matintoleranser og åpne sår, noe annet å føle på enn ensomheten, selvforakten og evig kjærlighetssorg. Jeg klandrer deg for min ulykke. Du har aldri gitt meg det jeg vil ha.  Hvorfor kan du ikke bare se ut slik jeg vil at du skal se ut? Du hindrer meg i å være meg selv. Og hvordan kan et annet menneske se noe annet enn deg? Du er utsiden og dessuten min rake kontrast som gjemmer den personen jeg burde være. 

Det er derfor jeg slår deg, riper deg opp, gir deg alt annet enn det du trenger, og prøver å sovne med vinduet på vidt gap. Jeg er så lei av deg. Vi kan ikke samarbeide. Hvorfor tåler du alt jeg gjør mot deg. 

bildekilder:  1, 2

Dear hope/saviour/soulmate

I hope that you exist.

I'm left alone, again, between freedom and a paranoid belief that gives me no dignity, no strength and  no ability of developing into myself. The life which I had in my hands,  safely wrapped by my fingers, can I never have back. I got tired of holding, and now it has floated all away, to the eternal seas of despair, the box of memories who prevent me from accepting what I have become. These tiny tastes of this past, which I often miss and adore, they do never remind me of the agony. Knowing that my feelings, body and brain eventually will stop cooperating, I give up life and ask myself if I really deserve the goods of it. Because the distance between the oases of hope are getting longer and longer as I walk the road of time. In the end, I am certain it will vanish, and I do not want to see that day. Give me a point to the right direction.

Sincerely
Me falling apart