Da jeg var liten skulle jeg bli en som pleiet dyr (som jeg selv sa), og det ville jeg bli helt til jeg gikk i ca. 9.klasse. Da ville jeg bli frisør eller tegneserieskaper. Etter bare 1 år endret jeg mening igjen og ville bli radiograf eller psykolog. Og endret mening IGJEN og ville bli bioingeniør. Og så ville jeg bli journalist. Det jeg sier er at jeg har alltid hatt et yrke klart foran meg. Men nå føler jeg meg fortapt, fordi jeg vet at de yrkene jeg aller mest har lyst til å bli, kanskje er uoppnåelige. Følelsen, som jeg ikke klarer å beskrive helt hva er, er så irriterende og vond.
Hadde det vært opp til meg skulle jeg peptalket til meg selv for et år siden og bedt meg selv om å skjerpe meg, men det er jo for sent. Ahh
<--Men selv om karrieren min kanskje ikke ligger på plass enda, der jeg helst vil at den skal ligge, så har jeg jo mye å glede meg til uansett. For jeg har jo en familie som er glad i meg, venner som bryr seg, kjæreste som elsker meg og en framtid som ikke ser så alt for dyster ut! Tenke positivt, positivt, positivt. For jeg får til alt jeg vil. Alle får til alt de vil (tror vi vertfall).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar