i skyggen av seg selv hører man ikke på fornuft

Jeg har ikke et problem, jeg er bare litt gal. og så lyver jeg mye. altfor mye. Bare slik ut av det blå, i situasjoner der det ikke er noe som helst i veien for å fortelle sannheten. Jeg er vel enormt skuffa over å være den jeg er, men det hjelper ikke å late som jeg er noe annet. Det kjennes litt ut som å skape et nytt menneske, et som står rett ved siden av meg, så nært at vi hører hverandre svelge spyttet vårt. Hver gang noen spør om noe, peker jeg bare på den personen, og etter hvert vokser hun seg så stor at jeg blir gjemt i skyggen. Det er greit å gjemme seg, men det blir vanskeligere og vanskeligere å kommunisere via det falske meg, en følge av at alle forholder seg til det de kan se. En dag ser jeg henne, selvbedraget, og en annen dag er jeg helt sikker på at hun ikke finnes. Noen ganger er jeg usikker på hvor jeg står. Hvem av dem er det egentlig jeg er? Av og til er jeg illusjonen som da blir blendet av idealet jeg vanligvis tror jeg er, jeg ruster ved siden av meg selv i min glanstid, fortiden. tviler egentlig på at jeg er noen lenger, bare 100 variasjoner av en klisjé. hva i helvete skal det bety