fisken

en liten skapning som vever drømmer, det er vel meg selv, drar meg gjennom natten. jeg vil helst bli igjen i søvne, men uansett hvor trøtt av tilværelsen jeg er, har jeg en tendens til å våkne hver morgen, til håpløshet og usikkerhet. nattestid er den beste tiden å leve, få ting faller ifra hverandre. uansett hvor dum og impulsiv jeg er, kan jeg ikke gjøre noe galt, jeg slipper å prøve å reparere meg som jeg stadig mislykkes i. Slipper å slite, slipper å tenke selv, er bare tilskuer. Jeg har lenge siklet over en drøm jeg aldri trenger å våkne fra, en tid der det ikke kommer flere nye dager. Jeg er lei av muligheter, for jeg bruker dem ikke, jeg ønsker å trekke meg tilbake, men det er ikke mulig. det jeg har interesse av å oppleve, er ikke lenger realistisk, takket være evnen min til å rive ned alt jeg nærmer meg. Kan jeg ikke slippe litt? morgendagen interesserer meg ikke. ingenting gjør (kanskje du).