Og det værste er: Jeg er egentlig ikke så ensom! Men samtidig er jeg det, for jeg har jo på en måte ingen som er "der" lengre. Jeg har ingen som bare er min, for han har reist. Slapp av, det er ikke slutt mellom meg eller finen, men han er for langt vekk og veldig opptatt. Så jeg er igjen alene i midten av alle andres vennekrets uten å egentlig ha min egen.
Du skjønner, bare for å gjøre det hele enda mer komplisert for deg; jeg har 3 gode venner. Men hun ene er god venn med hun andre og hun siste er god venn med noen andre. Så da står jeg der i midten alene.
Jeg gråter ikke ofte, men når jeg begynner å tenke på dette presser tårene fram og jeg vet ikke helt hvordan det blir. Den pessimistiske delen av hjernen min vil gjøre det enda værre enn det er og bare kutte all kontakt med de vennene som er igjen. "smart choice", eller ikke. Mens den andre delen er optimistisk og tror jeg kan stole like mye på de 3 som er igjen. Problemet er at jeg stoler bare på den ene. Resten er bare ufrivillige støttespillere.
Så for å komme til en beslutning for meg selv og deg: jeg har noen, det er bare at jeg ikke har noen. okei?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar