lørdag 24. september 2011

BREV.

Kjære kjæreste.
Jeg håper du forstår hvor mye jeg elsker deg. Og at jeg absolutt ikke vil miste deg.
Jeg håper du forstår at om jeg plutselig blir lukket og ikke sier så mye, er det kun fordi jeg er bekymret og paranoid. Det eneste jeg tenker på da, er hvor redd jeg er for at du plutselig en dag ikke vil være min lengre.
Jeg håper du forstår at du er den fineste på hele jordens overflate i mine øyne, og det at jeg som er en helt normal og merkelig jente skal få noen som deg er litt skremmende. Tenk om du finner noen som er bedre enn meg?
Jeg vil bare si, at dette er grunnen til at jeg har vært litt trist og lite pratsom i det siste. Men jeg håper du tilgir meg og kysser meg på panna, nesa, munnen, nakken, magen. Og kanskje du kan holde meg i hånda, også kan vi spoone litt. Jeg liker å spoone.

(herregud, jeg tenker ikke når jeg skriver, så om noe ikke henger på greip.. Er jeg for opptatt medå  don't give a fuck!)

3 kommentarer:

  1. Så ærlig! Du er kanskje redd det fremstår som en klisje, men det gjør det faktisk ikke. Jeg synes du har en fantastisk fortellerstemme, mange poetiske kvaliteter :) Det gjenspeiler seg i alle innleggene her <3

    SvarSlett
  2. Malin:
    tusen takk :) ja, men meste som har med kjærlighet å gjøre kommer jo for det meste ut som klisje på "papiret", men prøver jo å skrive rett fra levra ;)
    Tusen takk for positiv kommentar! :)

    SvarSlett
  3. Sv: Jeg også, hun er fantastisk :D

    SvarSlett