(Leses fort, intenst, slik at du ikke får puste (neida). Men du kan puste lettet ut etterpå, likevel)
Det skjer igjen. Jeg legger meg tidlig, får ikke sove, og tenker meg fast. Helt normalt. Må stå opp og skrive. Skrive meg helt tom. Oftest blir det Facebook-chat, folk må tro jeg tror jeg er interessant, eller at jeg sutrer. Det er ikke det, det er bare et behov for å ordlegge meg, på en god eller dårlig måte. Forrige gang det skjedde, ble det nynorsk og Word og hemmelighetsstempel. Denne gangen er det bokmål, og denne gangen om deg. Igjen. Jeg skriver alltid om deg (aldri til deg).
I kveld ble jeg enig med meg selv i at dersom man vil kysse noen på kinnet, må det være kinnet til en søt person, en man vil holde rundt en evighet og føre fingrene gjennom håret til. Evigheter er tydeligvis korte, eller så finnes de ikke. For jeg kom på noe du sa, men nå har jeg glemt det igjen, og jeg håper at stemmen din aldri finner veien inn til tankene mitt igjen. Jeg er nemlig lei av å møte hver mandagsmorgen med hovne, fæle gråte-seg-i-søvn-øyne, du vet de øynene som får folk til å spørre om du er trøtt, noe du også er. Fordi det er mandag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar