Siden jeg var 10 år gammel, har jeg trodd at folk leser tankene mine. Dersom jeg er i samme rom med en person, må jeg tvinge meg selv til å ikke tenke skitne eller hemmelige tanker om vedkommende. For uansett hvem det er, så kan jeg finne på å se for meg meg selv spørre personen om vi skal pule eller fingre hverandre. Og jeg mener det ikke, jeg vil ikke pule med kontaktlæreren min, helsesøster, vennene mine eller bussjåfører. Jeg må rett og slett tenke "det var bare kødd" for å forsikre meg om at den andre personen, som jeg tror leser tankene mine, får med seg at tankene ikke representerer min mening eller lyst.
Jeg er så uhorvelig sliten av å måtte overdøve disse tankene med andre tanker. Når folk jeg vil ha, går på skolebussen, klarer jeg ikke å tenke normalt. Hadde jeg ikke tvunget meg selv til å konsentrere meg fullt om å tenke ord, som oftest "dust", ville det gått i "du er så jævla søt, jeg vil ha deg, jeg vil ha deg, jeg vil ha deg, sett deg ved siden av meg blablablalbeklrhEa". I stedet blir det "dust dust dust dust dust dust dust dust dust dust".
Sexfantasier er også noe jeg knapt tør, for bare det å "risikere" at de det omhandler får vite det, er drepende.
Jeg er skjønner ikke hvorfor jeg aldri klarer å stole på at ingen leser det jeg tenker.
// I want to masturbate in peace. Just kidding. No I ain't. Actually, I don't know.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar