Miserabel var vel bare en begynnelse. Etterhvert følte jeg meg bare død innvendig.
Jeg har ikke vært så deprimert på lenge.
Det begynner med en liten "synes synd på seg selv",
men baller seg på helt til jeg mister lysten til å leve.
Det begynner med en liten "synes synd på seg selv",
men baller seg på helt til jeg mister lysten til å leve.
Jeg orket ingen ting. Jeg lå bare i sengen og tåret en tåre.. En etter en rant de nedover kinnene mine.
"Hvorfor blir jeg behandlet forskjellig i forhold til mine søsken, hvorfor har jeg ødelagt for meg selv ved å velge fag jeg absolutt har ingen bruk for, hvorfor har jeg i det hele tatt ambisjoner og drømmer når de mest sannsynlig ikke skjer, hvorfor fortjener jeg han, hvorfor gidder folk å bry seg om meg, hvorfor blir jeg aldri 100% fornøyd.."
Helvette, jeg må slutte å tenke.
"Hvorfor blir jeg behandlet forskjellig i forhold til mine søsken, hvorfor har jeg ødelagt for meg selv ved å velge fag jeg absolutt har ingen bruk for, hvorfor har jeg i det hele tatt ambisjoner og drømmer når de mest sannsynlig ikke skjer, hvorfor fortjener jeg han, hvorfor gidder folk å bry seg om meg, hvorfor blir jeg aldri 100% fornøyd.."
Helvette, jeg må slutte å tenke.
men bare noen ganger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar