Ikke riv meg vekk fra dette..

Hele rommet er igrunn omringet av stillhet. Alle lydene som egentlig er der blir stengt ute av redselen og bekymringen i kroppen min. Mannen som hoster ved siden av meg, dørene som slår igjen, stegene til alle folkene, stemmene, pustingen, pipe-lydene. Alt av lyd er borte. Det eneste jeg hører er to stemmer i hodet mitt som ikke klarer å bestemme seg. Hva kommer han til å si? Når jeg går ut ifra her, er det da slutten, eller er jeg tilbake til der jeg er?

En mann i hvit frakk og en mappe roper opp navnet mitt. Jeg reiser meg sakte opp og følger etter. Vi går gjennom en lang korridor før vi endelig kommer fram til rommet vi skal til. Han setter seg ned i stolen sin og gnir seg litt i hendene før han ber meg om å ta plass i stolen framfor han. Jeg setter meg ned. Det som før var så lett å gjøre, ting man ikke tenkte over, har plutselig blitt tungt og slitsomt. Redselen tar nærmest over kroppen min og drar meg ned mot et sort hull. Denne mannen i hvit frakk bestemmer om jeg skall falle i hullet eller dette utenfor.

Faller jeg i mørket kommer jeg til å bli borte for alltid, faller jeg utenfor slår jeg meg, men overlever.

Det er stille noen sekunder.. Ingen vil si noe. Mannen i den hvite frakken prøver å finne de rette ordene, mens jeg venter på å få høre de. Så kommer det:

Mannen sier: Du har en autoimune sykdom, immunforsvaret ditt dreper de cellene du trenger. Du blir spist opp innenfra og det finnes ingen kur. Du har ikke lenge igjen å leve.
Jeg svarer: ...
Mannen sier: Jeg beklager virkelig.
Jeg tenker: Jeg er glad for at han ikke sa akkurat når jeg dør.

Jeg svarer med å gråte. Og gråte. Og gråte. Så reiser jeg hjem og gråter enda mer.

Det går en dag før jeg klarer å ta meg sammen. Ta meg sammen til å tørre å ringe alle mine nærmeste og fortelle om situasjonen. Mamma og pappa, kjæresten, vennene mine. Mamma har fortalt bestemor og bestefar om det og de ringer meg. Det er en gråte-dag. Øynene mine er hovne, kroppen min er slapp og hjernen min er tåkete. Jeg klarer nesten ingenting etter telefonsamtalene. Det jeg gjør den neste dagen er å ligge i sengen. Være for meg selv og tenke, men samtidig ikke tenke i det hele tatt.

Det går en uke, og det går opp for meg at jeg akkurat har kastet bort syv dager med å ligge inne i et mørkt rom. Brukt syv dager på å gråte til jeg ikke har flere tårer. Brukt syv dager på å nesten ikke spise eller drikke noe. En hel uke har jeg kastet bort. Jeg blir irritert på meg selv og tar meg sammen. Selv om det er tungt tar jeg meg sammen, og  ringer kjæresten. Jeg vil ha en kjærestehelg. Vi henger sammen hele helgen, puler, gråter, ser på film, spiser mat, drikker alkohol, puler enda mer og prater sammen. Vi er begge helt tomme invendig. Så vi ligger å spooner hele kvelden. Fredagskveld, Lørdagskveld og Søndagskveld = spooning.

De neste ukene vil jeg på å finne på ting. Jeg blir rastløs og klarer ikke å sitte i ro. Jeg har kun kort tid igjen og vil utnytte den best mulig. Konserter, turer, fester, middager. På min siste dag vil jeg kunne sitte å tenke på at til å være så ung, klarte jeg å bruke den siste tiden ganske bra. Men etterhvert som min død nærmer seg blir jeg svakere og svakere, og jeg får til slutt ikke til å gjøre alt jeg vil gjøre. Jeg blir deprimert og bruker meste av tiden min på å ligge i armene på den jeg elsker, mens jeg holder hånden til min beste venninne.

Vi prater og gråter og ler og mimrer. Utnytte tiden så godt vi kan. Det er ikke lenge igjen, og de siste dagene klarer jeg så vidt å sette meg opp. Jeg klarer ikke prate, det er tungt å blunke og det å bare være en del av meg selv har plutselig blitt en byrde. Jeg vil vekk, men samtidig vil jeg bli igjen. Jeg vil ikke rives vekk fra den jeg elsker, mine beste venner, familien min og alt det som jeg kan oppleve. Jeg kjenner en tåre skli sin vei gjennom ansiktet mitt, starter ved øyekroken og slutter ved haken der den mister taket og treffer sengen med et plask. Ingen hører plasket, ingen ser det, ingen tenker over det. Og akkurat i det tåren plasker, trekker jeg  inn mitt siste åndedrag. Øynene blunker for siste gang. Jeg ser meg rundt, og forlater jordens overflate. Jeg forlater kjæresten min og mine venner. Min familie og mine medelever. Spørsmål dukker opp før alt rekker å bli mørkt. Kommer noen til å savne meg? Hvem kommer i begravelsen? Kommer folk til å huske meg, eller blir jeg glemt om noen år?

Dette er noe jeg er KJEMPE redd for skal skje meg. Jeg vil ikke bli revet vekk i en så ung alder, det å nesten ikke ha noe å se tilbake på, det å forlate mine nærmeste. Det å ikke vite hva som kommer etter er forstyrrende og skremmende.

>pic<