Full på coca cola.

Dette er et innlegg som siterer min hjerne i det jeg gikk opp den speilblanke bakken etter å ha blitt kastet på dør:

"Hjerne: Han har slått opp han...
Meg: Hva faen, nei?
Hjerne: Johoi, kjenn på denne følelsen du!
Meg: Kjenner ingenting jeg.
Hjerne: Bare vent litt, snart føler du svik og hjerteknivstikking!!
Meg: VITSEN MED DET DA? Tullehjernen.
Hjerne: Det er sant da.. Han slo opp med deg.. Metaforisk.
Meg: Nei, er jo ikke tosk da.
Hjerne: Du er tosk.
Meg: Nei, jeg er best... Nesten.
Hjerne: Sjølgodejævel.
Meg: Litt."

Så der gikk jeg på glattisen i en oppoverbakke, med tårer som presset seg på. Jeg er flink til å multitaske, men å holde tårene tilbake mens man bestemt prøver å finne mindre glatte steder på noe som kan sammenlignes med en glatt såpeklump er veldig vanskelig.  (ER IKKE SLUTT MELLOM MEG OG FINEN, men hjernen min ville ha meg til å tro det, mafaga.)