vi har aldri hatt en dritt til felles

Jeg har lyst til å skrive om folk som blir født til å sitte på en benk i en park, bare for å få meg selv til å føle meg bedre. For noen timer siden, ble det nemlig sagt på en film, at noen er født til å gjøre nettopp dette, sitte på en benk. Jeg tenkte at vi trenger slike folk, rolige fredfulle sjeler. Enda har jeg ikke funnet ut hvorfor vi trenger dem, kanskje det bare er mitt behov, slik at noe kan ta meg i mot dersom jeg ikke skulle klare noen ting som helst i framtiden min. 

 

Det er helt greit for meg at andre ikke gjør noe annet enn sitte på en benk i en park. Egentlig vil jeg nok bare at ingen andre skal klare å være meg, jeg vil være meg selv alene, men samtidig kunne bli noen andre. 

Alle mine tanker handler om meg, og om hvordan jeg vil bli undertrykt av noen andre enn meg selv. Jeg vil ha en fiende det faktisk er mulig å forsvare seg mot, en som ikke har universalnøkkel til alle hjemmesteder i mitt eget hode. Jeg går naturligvis gjennom alle murer og barrikaderte dører i meg selv. Kanskje er det derfor jeg alltid blir så hengiven forelska og villig til å legge livet mitt i hender som ikke tilhører noen jeg stoler på.

bilde