Glad i deg!

Du er så enkel, men samtidig så komplisert at du skal vite at jeg ikke ser ned på deg. Jeg mener ikke enkel som i uforstående og distré, men som i tilsynelatende oppmuntrende og glad. Naturligvis er det ikke en dans på roser å være deg heller, det er ikke det jeg sier. Det er litt viktig for meg at du ikke misforstår dette.
Du er den eneste jeg har som trøster i stedet for å bare be meg gjøre noe med det, det er det jeg trenger. Omsorg, og at du bare er der, for alle andre har en tendens til å skape en distanse for å beskytte seg selv. Du gjør ikke det, du er mottagelig for all dritten jeg får ned på et chatvindu i løpet av en dag.
Du varmer i stedet for å vise en kald skulder, og når du lurer på noe, så spør du, likevel om det er dypt og vanskelig å snakke om. Heller ikke har du problem med å ta opp noe som er vanskelig når vi ikke gjemmer oss bak hver vår dataskjerm.
Det beste er at du får meg til å føle meg spesiell, som om jeg har noe å ta vare på, at jeg ikke er ødelagt. Så har du aldri tatt kjæresten min.

p.s. Jeg prøver ikke å legge an på deg, og jeg er fortsatt bare heterofil, enn så lenge. Usikker på om jeg noen gang har hatt slike følelser for en jente, jeg tviler egentlig. Til den det måtte provosere, så er jeg ikke en homofob, bortsett fra at markedet hadde vært litt mer begrenset med tanke på å finne en partner, så hadde jeg ikke hatt noe i mot å være homo. (Men det blir sikkert det samme, det er jo ingen som vil ha meg uansett.)