Mitt siste hjem

Jeg står på apoteket, helt alene. Føler rumpa mi tyter ut. Jeg er alltid fæl når jeg er på apoteket, for jeg er så likegyldig når jeg er i byen. Der ingen kjekke gutter der likevel. You know: viss ikke han vil ha meg, så skal ingen få meg... Jaja, uansett. Hver gang jeg er på apoteket, har jeg altså joggebukse, og den har hull i baken. I tillegg føler jeg at folk tror jeg skal kjøpe noe innenfor intimpleie, og jeg håper alltid at ingen spør om jeg trenger hjelp.  Men det gjør de. Jeg svarer enten for høyt, eller så lavt at jeg må gjenta meg selv, at jeg bare ser. Blikkene brenner i ryggen, og kanskje ekstra mye i rumpa (om jeg ikke bare er altfor varm der, da, blir alltid litt varm av den buksa. Lurer på hvordan jeg hadde klart meg uten hull der (jeg snakker fortsatt om buksa!!!).

Tilbake til poenget. Jeg skal kjøpe tannkrem, og jeg skal drepe litt tid.  Hvis jeg ikke skal ha tannkrem, så skal jeg hente p-piller. Hver gang jeg kommer med den resepten, ser de så granskende på meg, blikket til apotekdama sier "åhh, du skal begynne på p-piller, så søtt!". Personlig prøver jeg å holde masken. Jeg får posen min, betaler, og damen gliser og legger oppi en lapp med informasjon om lus. Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg skal ha kvittering, og jeg prøver å dra opp utgangsdøren, likevel om det står at jeg skal dytte.  Det verste er at jeg har lyst til å bli farmasøyt.

PS:  Må jeg forklare at apoteket er i byen for at denne setningen skal gi mening?

 Jeg er alltid fæl når jeg er på apoteket, for jeg er så likegyldig når jeg er i byen.