what fucked you up

Vær sterk nå. Det kan gå, det kan gå fint. Det skal gå. En helg, en uke, en måned, og så et år. Resten av ditt unge liv.

Det gjør ingenting om du ikke har det bra, så lenge det blir bedre, så lenge du blir bedre. Du trenger ikke spise normalt igjen, aldri. Du trenger ikke være normal. Stå for deg selv, vær åpen, le av at du er et helvete.
Du trenger ikke klare deg, så lenge du er pen, så lenge du har kontroll, så lenge du kan legge deg helt utslitt og tenke at du fortjener å sove. Alle andre trenger ikke å fortjene, men det gjør du. Det er for sent å håpe nå, for du kan aldri fikse dette på en annen måte. 

Til slutt, når du ser ut som deg selv, føler deg som deg selv, viser andre hvem du egentlig er, da kan du være lykkelig. Men ikke en gang da kan du slutte, du skal aldri løsne grepet igjen, du har aldri, aldri vært så nær å hoppe ned i hullet før, og alt er din feil. Alt. Alle dømmer deg, tenker på hvor svak du er, på hvor mye du tror du er og som du ikke er.  Våkn opp, dette går ikke, det er ikke deg. Vis dem hvem du er, hva du kan.