2011, satans år.
Aldri før har jeg sittet opp-ned på stolen for å slutte å tenke, kjempet mot min aller beste venn, på liv og død. Ikke før dette året har jeg våget å klippe av håret mitt selv, sittet ute til føttene ble blå eller latt blodet renne i stedet for tårer. Jeg har aldri før følt et så sterkt hat overfor meg selv, dyttet familien min så langt bort, prøvd å klore opp pulsåren i halsen. Flyktet vekk fra hverdagen, spist så mye, spist så lite. Kysset noen, mista jomfrudommen, drukket meg sanseløs, vært uendelig glad for å være i live, ledd, tolerert så mange mennesker, vokst litt opp.
Jeg håper det neste året blir bedre, det må det bli. Jeg kan ikke la noe så uforståelig komme over meg igjen, eller kan jeg? Ødelegger jeg med vilje, eller er jeg gal? Kan jeg egentlig påvirke livet mitt i så stor grad at det blir bra, eller er jeg død innerst inne.? Jeg vet ikke. Det er nok min feil, jeg har nok vært barnslig, veldig barnslig. Nå vet jeg bedre, jeg er sterk. og neste år skal jeg lære meg å danse, om ikke før. hvorfor sitter jeg egentlig her og hører på ABBA, og hvorfor er nettet så treigt? Mener jeg egentlig det jeg akkurat skrev, har alt dette skjedd?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar